Sint.

Frustrasjon, sinne, og oppgitthet. 3 ord for turen med Sorry i dag. Vi begynte turen med å gå langs gangstien. Rett over veien for oss bor det en sinna hvit elghund-tispe, som Sorry har vært å knuffa med tidligere. (den  sto plutselig i hagen våres) Når vi går forbi her står den vanligvis ytterst i løpestrengen å bjeffer, og Sorry e helt håløs tilbake. Bruker bare å gå fortest mulig forbi, uten å gjøre nå nummer av det. Ikke her vi begynner passeringstrening med andre ord. I dag som vanlig ser Sorry hunden og begynner å pipe. Hunden kommer springende i full fart mot oss, men akkurat i det den passerer grensa for kor løpestrengen bruker å stoppe ho ser æ at ho e løs. Og ho flekker tenner, og min eneste tanke er “DØ, DØ” Fan. Sorry setter sæ ned, og rører sæ ikke før den andre er helt borte med oss, men ho lager ikke en lyd. Det er vel på det her tidspunktet eiern kommer springende, Sorry demper den andre hunden, som ser ut som om den vil spise ansiktet til Sorry, og lar ho lukte på sæ. Den andre eiern sier ett eller anna om at det her gikk jo bra, og det kanskje e bra om dem får hilse litt. I ett tiendelssekund må æ ha vært borte vekk for æ svarer nå sånt som : tja… (kordan planet æ va på vites ikke) og akkurat da smeller det. Heldigvis e Sorry i bånd så det e forhodsvis enkelt å dra ho med bortover. Men det va absolutt ikke det her vi trengte akkurat nu.

Koffår gikk æ bare ikke? det hadde jo ikke vært mit problem om den andre fulgte etter..